ENDRING AV REISEVANER?

Ord til ettertanke over Salme 73 - av Tom G. Johnsen

For noen dager siden avbestilte jeg feriereisen vår til Sør-England i sommer på grunn av koronaviruset. Jeg tenker at vi får heller utforske mer av vårt eget land, og kanskje blir det slik at vi alle må endre reisevanene våre og reise mindre i tiden fremover?

Men jeg vil her gjerne minne om at det finnes andre og mer viktige reiser også. I Salme 73 tar salmisten Asaf oss med på en viktig reise i eget liv. Han begynte reisen med misunnelse og fortvilelse. Han var nær ved å snuble, og nær ved å gi opp troen sin. Likevel ender ikke reisen der. Den ender med fornyet tillit til Gud, og et frimodig vitnesbyrd om Guds godhet, samt et løfte om å fortelle om Guds godhet til andre.

Tre ting kan være verdt å ta med seg fra denne salmen.

1. Livet er fullt av snublesteiner.

Vi møter alle på utfordringer av ulike slag. Noen av dem er uforskyldt, andre er et resultat av det vi selv har sådd. Det avgjørende er likevel ikke hva som skjer med oss, men hva vi gjør med det som skjer. Hvordan reagerer vi og hvordan takler vi det? Det som skapte vanskeligheter for Asaf var hans egne reaksjoner på det som skjedde rundt ham, og som han plutselig en dag la merke til. Han ble misunnelig - på de som ikke trodde. Og han konkluderte nesten med at det var best å gi opp troen og glemme Gud.

2. Tok ansvar.

Salmisten var nær ved å snuble. Han ble påvirket av det han så, men hadde likevel skjønt en viktig ting, at han var ansvarlig for eget liv og egne valg. Og så sier han til seg selv: - Jeg tenkte etter; dette ville jeg forstå. Og jeg tror han forstod at det var hans egne tanker og vurderinger som gav ham plager, og ikke andre mennesker, bare hans tanker om andre mennesker. Og derfor skjønte han at det var hans ansvar å jobbe seg ut av den situasjonen han var kommet i. Han skyldte ikke på omstendighetene eller andre mennesker. Han tok ansvar og la ut på en nyttig og avgjørende reise i eget liv, en reise som forvandlet livet hans.

3. Smart å søke Gud.

Det Asaf opplevde var pinefullt for ham, helt til han gikk inn i Guds helligdom. Da kom et avgjørende vendepunkt. Da skjønte han noe han ikke hadde forstått tidligere. Der i helligdommen, i Guds nærhet, fikk han utvidet perspektivet sitt. Han ble klarsynt og fikk se et større bilde av virkeligheten, og så skjønte han at Gud og troen på Gud virkelig var en rikdom, både for dette livet og det kommende. Og derfor ender han opp med å si ting som dette:

       Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden. For meg er det godt å være nær Gud. Jeg har tatt min tilflukt til Herren Gud. Jeg vil fortelle om alle hans gjerninger.

Derfor sier jeg: Ikke være redd for å legge ut på reise - i eget liv! Herren velsigne deg!